28. Guziak baratzean ginauden... tipirena.net

Publié par Grammaire Basque, Pierre Lafitte

Guziak baratzean ginauden xilintxaren bi ukaldi herabek jo zutelarik.

Nous étions tous au jardin quand retentirent les deux coups hésitants de la clochette.

Lorategian geunden denok, txilinaren bi joaldi dardartiek erauntsi zutenean.

We were all in the garden when the double peal of the gate-bell sounded shyly.

Estábamos todos en el jardín cuando sonaron los dos vacilantes campanillazos.

Estábamos todos en el jardín cuando sonaron los dos vacilantes tintineos de la campanilla.

 

Zuan zela jakina zen ; hala ere orok elgarri behatu zuten galdezko itxura batekin eta amatxi ikustera igorri zen.

On savait que c’était Swann ; néanmoins tout le monde se regarda d’un air interrogateur et on envoya ma grand-mère en reconnaissance.

Bagenekien Swann zela; alabaina denok begiratu genion elkarri itaun-jitean eta amona igorri barrandari.

We were all in the garden when the double peal of the gate-bell sounded shyly. Everyone knew that it must be Swann, and yet they looked at one another inquiringly and sent my grandmother scouting.

Estábamos todos en el jardín cuando sonaron los dos vacilantes campanillazos. Sabíamos que era Swann; sin embargo, todos nos miramos con aire de interrogación, y se mandó a mi abuela a la descubierta.

Sabíamos que era Swann; sin embargo todo el mundo se miró con aire inquisitivo y la abuela fue enviada de reconocimiento.

 

« Arnoarendako eskerrak emazkozue adimendurekin, badakizue hauta dela eta andana gaitza », gomendatu zauen aitatxik bere bi andere koinater.

« Pensez à le remercier intelligiblement de son vin, vous savez qu’il est délicieux et la caisse est énorme, recommanda mon grandpère à ses deux belles-soeurs. »

“Asma ezazue bere ardoarena eskertzeko modu ulergarri bat horratik, badakizue-eta bikaina dela, eta kaxa, berriz, galant askoa” gomendatu zien aitonak bere bi koinatei.

"See that you thank him intelligibly for the wine," my grandfather warned his two sisters-in-law; "you know how good it is, and it is a huge case."

«No se os olvide darle las gracias de un modo inteligible por el vino; es delicioso y la caja muy grande», recomendó mi abuelo a sus dos cuñadas.

“Tenéis que darle las gracias por el vino de un modo comprensible, ya sabéis que es delicioso y la caja enorme” recomendó mi abuelo a sus dos cuñadas.

 

« Etzaiteztela ahapeka has, erran zuen amatxik. Ontsa goxo da jende guzia ahapetik ari den etxe batean sartzea !

« Ne commencez pas à chuchoter, dit ma grand-tante. Comme c’est confortable d’arriver dans une maison où tout le monde parle bas. »

“Ez zaitezte txutxu-mutxuka hasi –esan zuen izeba-amonak–. Ez da batere atsegina izaten-eta jende guztia ahapeka mintzatzen ari den etxe batean sartzea!”.

"Now, don't start whispering!" said my great-aunt. "How would you like to come into a house and find everyone muttering to themselves?"

«No empecéis a cuchichear», dijo mi tía. ¡Qué agradable es entrar en una casa donde todo el mundo está hablando bajito!

No empecéis a cuchichear, dijo la tía abuela. ¡Pues sí que es divertido llegar a una casa donde todo el mundo habla bajo!

 

– Ha! horra Zuan Jauna. Bihar eguraldi eginen duenez galdeginen daukogu », erran zuen aitak.

« Ah ! Voilà M. Swann. Nous allons lui demander s’il croit qu’il fera beau demain », dit mon père.

“Hara, hemen dugu Swann jauna. Galde diezaiogun biharko eguraldia nolakoa datorren” esan zuen aitak.

"Ah! There's M. Swann," cried my father. "Let's ask him if he thinks it will be fine to-morrow."

Vamos a preguntarle si le parece que mañana hará buen tiempo», dijo mi padre.

- ¡Ah, ahí está M. Swann. Vamos a preguntarle si mañana, en su opinión, hará buen tiempo”, dijo mi padre.

 

Amak uste zuen haren hitz batek ezeztatuko zuela ezkonduz geroz Zuani gure familiak egina zaukokeen bihotzmin guzia.

Ma mère pensait qu’un mot d’elle effacerait toute la peine que dans notre famille on avait pu faire à Swann depuis son mariage.

Amak uste bide zuen hitz bakar bat aski izan zitekeela gure familiak Swanni beronen ezkontzaz geroztik eragina ziezaiokeèn atsekabe guztia ezabatzeko.

My mother fancied that a word from her would wipe out all the unpleasantness which my family had contrived to make Swann feel since his marriage.

Mi madre estaba pensando que una sola palabra suya podía borrar todo el daño que en casa habíamos podido hacer a Swann desde que se casó.

Mi madre pensaba que una palabra suya borraría toda la pesadumbre que nuestra familia había podido causar a M. Swann desde su matrimonio.

 

Apur bat bazterrera haren eremaiteko bidea ediren zuen.

Elle trouva le moyen de l’emmener un peu à l’écart.

Hura apur bat aparte eramateko modua egin zuen.

She found an opportunity to draw him aside for a moment.

Y se las compuso para llevarle un poco aparte.

Halló el modo de llevárselo un poco aparte.

 

Baina jarraiki nindakon ; urrats batez enezakeen utz sarri jateko salan utzi beharko nuela gogoratuz eta gambarara igan bertze arratsetan bezala besarkatzera ethorriko zizatalako konsolamendurik ukan gabe.

Mais je la suivis ; je ne pouvais me décider à la quitter d’un pas en pensant que tout à l’heure il faudrait que je la laisse dans la salle à manger et que je remonte dans ma chambre sans avoir comme les autres soirs la consolation qu’elle vînt m’embrasser.

Baina nik jarraitu egin nion; ezin nuen etsi harengandik urrun ezta pauso batera ere, pentsatuz laster utzi beharko nuela jantokian eta neure gelara igo, beste arratsetan ez bezala, hura niri muxu ematera etortzearen kontsolamendurik gabe.

But I followed her: I could not bring myself to let her go out of reach of me while I felt that in a few minutes I should have to leave her in the dining-room and go up to my bed without the consoling thought, as on ordinary evenings, that she would come up, later, to kiss me.

Pero yo fui detrás; no podía decidirme a separarme ni un paso de ella al pensar que dentro de un momento tendría que dejarla en el comedor y subir a mi alcoba, sin tener el consuelo de que subiera a darme un beso como los demás días.

Pero yo la seguí: no podía decidirme a abandonarla un solo paso pensando que dentro de un momento tendría que dejarla en el comedor, y subir a micuarto sin tener como las demás noches el consuelo de que guese a darme un beso.

 

« Hea bada, Zuan Jauna, erran zaukon, mintza zaizkit apur bat zure alabaz ; segur niz jadanik baduela lan ederretako gostua aitak bezala.

« Voyons, monsieur Swann, lui dit-elle, parlez-moi un peu de votre fille ; je suis sûre qu’elle a déjà le goût des belles oeuvres comme son papa. »

“Ea bada, monsieur Swann –esan zion–, hitz egidazu pixka bat zure alabaz; ziur naiz obra ederren zale bihurtua dela bera ere dagoeneko, bere aitatxo bezala”.

"Now, M. Swann," she said, "do tell me about your daughter; I am sure she shews a taste already for nice things, like her papa."

«Vamos a ver, señor Swann, cuénteme usted cosas de su hija; de seguro que ya tiene afición a las cosas bonitas, como su padre. »

“A propósito, M. Swann, le dijo, hábleme un poco de su hija; estoy segura de que ya se ha aficionado a las cosas bellas como su papá.

 

– Baina zaugi bada gu guziekin berinapean jartzera », erran zuen hurbilduz aitatxik.

« Mais venez donc vous asseoir avec nous tous sous la véranda », dit mon grand-père en s’approchant.

“Baina zatozte, eser gaitezen denok lorioan” aitonak orduan, haiengana inguratuz.

"Come along and sit down here with us all on the verandah," said my grandfather, coming up to him.

«Pero vengan ustedes a sentarse aquí en la galería con nosotros», dijo mi abuelo acercándose.

- ¿Por qué no vienen a sentarse con todos nosotros debajo del mirador?”, dijo el abuelo acercándose.

 

Amak ixildu behar ukan zuen, baina hertsatze hortarik beretik gogamen pollit bat gehiago jalgi zuen, errimaren bortxuak bere neurtitz ederrenak eman-arazten dezteen poeta onek bezala.

Ma mère fut obligée de s’interrompre, mais elle tira de cette contrainte même une pensée délicate de plus, comme les bons poètes que la tyrannie de la rime force à trouver leurs plus grandes beautés :

Amak eten egin behar derrigorrez solasa, baina etendura horretatik beretik atera ere bai beste gogoeta delikatu bat, hala nola egin ohi duten poeta onek errimaren tiraniak bulkatzen dituenean beren edertasunik handienak aurkitzera:

My mother had to abandon the quest, but managed to extract from the restriction itself a further refinement of thought, as great poets do when the tyranny of rhyme forces them into the discovery of their finest lines.

Mi madre tuvo que interrumpirse, pero hasta de aquel obstáculo sacó un pensamiento delicado más, como los buenos poetas a quienes la tiranía de la rima obliga a encontrar sus máximas bellezas.

Mi madre hubo de interrumpirse, pero incluso de esa interrupción supo sacar un pensamiento delicado más, como los buenos poetas forzados por la tiranía de la rima a encontrar sus mayores bellezas.

 

« Berriz hartaz mintzatuko gira bi-biak gertatuko girenean, erran zaukon Zuani erdi ahapetik.

« Nous reparlerons d’elle quand nous serons tous les deux, dit-elle à mi-voix à Swann.

“Biok bakarrik gaudenean hitz egingo dugu berriro –esan zion erdi ahapeka Swanni–.

"We can talk about her again when we are by ourselves," she said, or rather whispered to Swann.

«Ya hablaremos de ello cuando estemos los dos solos . le dijo a Swann a media voz..

“Hablaremos de ella cuando estemos a solas, le dijo en voz baja a Swann.

 

Zure entzuteko gai denik ezta ama bat baizik.

Il n’y a qu’une maman qui soit digne de vous comprendre.

Ama batek ez bestek uler zaitzake behar den bezala.

"It is only a mother who can understand.

Sólo una madre la puede entender a usted.

Sólo una madre es digna de comprenderle.

 

Harena ere aburu bereko lizatekeela segur niz. »

Je suis sûre que la sienne serait de mon avis. »

Ziur naiz zure haurrarena ere nire iritzi berekoa datekeela”.

I am sure that hers would agree with me."

De seguro que la mamá de su niña opina como yo.»

Estoy segura de que la suya opinaría como yo”.

 

Guziak burdinazko mahiaren inguruan jarri ginen.

Nous nous assîmes tous autour de la table de fer.

Burdinazko mahaiaren inguruan eseri ginen denok.

And so we all sat down round the iron table.

Nos sentamos todos alrededor de la mesa de hierro.

Todos nos sentamos alrededor de la mesa de hierro.

 

Arrats hartan gambaran bakarrik lokhartu ahal gabe iraganen nituen hersturazko orenak nahiko nituen ez gogoan ukan;

J’aurais voulu ne pas penser aux heures d’angoisse que je passerais ce soir seul dans ma chambre sans pouvoir m’endormir ;

Nik uxatu egin nahi nituen burutik arrats hartan gelan bakarrik loak hartu ezinik igaroko nituèn larritasun-orduekiko pentsamenduak;

I should have liked not to think of the hours of anguish which I should have to spend, that evening, alone in my room, without the possibility of going to sleep:

Yo quería pensar en las horas de angustia que aquella noche pasaría yo solo en mi cuarto sin poder dormirme;

Me habría gustado no pensar en las horas de angustia que iba a pasar esa noche solo en mi cuarto sin poder dormirme;

 

baliorik batere etzutela sinesteko indar egiten nuen, biharamun goizeko ahatziak ukanen nituenaz geroz, laztatzen ninduen leze hurbildik zubi baten gainean bezala eremanen ninduketen ethorkizunerako gogoeta batzuer lotzeko.

je tâchais de me persuader qu’elles n’avaient aucune importance, puisque je les aurais oubliées demain matin, de m’attacher à des idées d’avenir qui auraient dû me conduire comme sur un pont au-delà de l’abîme prochain qui m’effrayait.

saiatu ere saiatu nintzen neure buruari halakoek batere garrantzirik ez zutela sinetsarazten, biharamun goizean ahantziak izango nituelako, baita etorkizunari buruzko pentsamenduei atxikitzen ere, haiek behar bainituen gidari, haiek zubi, izutzen ninduèn berehalako amildegiaren gainetik haraindiraino igaroko banintzen.

I tried to convince myself that they were of no importance, really, since I should have forgotten them next morning, and to fix my mind on thoughts of the future which would carry me, as on a bridge, across the terrifying abyss that yawned at my feet.

hacía por convencerme de que no tenían tanta importancia, puesto que al día siguiente ya las habría olvidado, y trataba de agarrarme a ideas de porvenir, esas ideas que hubieran debido llevarme, como por un puente, hasta más allá del abismo cercano que me aterrorizaba.

trataba de convencerme de que carecían de importancia, porque a la mañana siguiente las habría olvidado, de aferrarme a ideas de futuro que habrían debido conducirme, como por un puente, al otro lado del abismo iminente que me aterraba.

 

Baina ene izpirituak bere griñaz tinkan, amari zuzen banemakon soa bezain gubiatua, etzuen bere baitan sartzera hunki zezakeen bertze jeusik uzten.

Mais mon esprit tendu par ma préoccupation, rendu convexe comme le regard que je dardais sur ma mère, ne se laissait pénétrer par aucune impression étrangère.

Baina nire gogoa, kezkak atezatua, amarenganantz gezi gisa jaurtitzen nuèn begirada bezain ganbila, iragazgaitza zen bestelako zirrara arrotzentzat.

But my mind, strained by this foreboding, distended like the look which I shot at my mother, would not allow any other impression to enter.

Pero mi espíritu, en tensión por la preocupación, y convexo, como la mirada con que yo flechaba a mi madre, no se dejaba penetrar por ninguna impresión extraña.

Pero mi espíritu, tenso por la preocupación, convexo como la mirada que lanzaba sobre mi madre, no se dejaba invadir por ninguna impresión extraña.

 

Gogamenak hartzen zituen bai, baina hunki edo bazter nindezakeen edertasunezko edo xoilki jostagarrizko gauza oro kampoan uztekotan.

Les pensées entraient bien en lui, mais à condition de laisser dehors tout élément de beauté ou simplement de drôlerie qui m’eût touché ou distrait.

Sartu, sartzen ziren pentsamenduok nire gogoan, baina betiere hunkigarri edo jostagarri gerta zekidakeèn edozein ezaugarri eder edo sinpleki bitxi kanpoan uztekotan.

Thoughts did, indeed, enter it, but only on the condition that they left behind them every element of beauty, or even of quaintness, by which I might have been distracted or beguiled.

Los pensamientos entraban en él, sí, pero a condición de dejarse fuera cualquier elemento de belleza o sencillamente de diversión que hubiera podido emocionarme o distraerme.

Las ideas entraban perfectamente en él, pero a condición de dejar fuera cualquier elemento de belleza o simplemente de gracia que hubiera podido emocionarme o distraerme.

 

Eri batek oinaze lokhargailu bati esker egiten ari daukoten operatzea gogo argi osoan badakusan bezala, baina jeusik senditu gabe, erran nezazkeen nihauren baitan maite nituen neurtitzak edo ikus aitatxik Audiffret- Pasquier-ko dukeaz Zuanen mintza-arazteko egiten zituen indarrak, lehenbizikoek ene baitan batere hunkimenik sortu gabe, bigarrenek alaitasunik.

Comme un malade, grâce à un anesthésique, assiste avec une pleine lucidité à l’opération qu’on pratique sur lui, mais sans rien sentir, je pouvais me réciter des vers que j’aimais ou observer les efforts que mon grand-père ; faisait pour parler à Swann du duc d’Audiffret-Pasquier, sans que les premiers me fissent éprouver aucune émotion, les seconds aucune gaîté.

Hala nola gaixo bat, anestesiko baten eraginez, egiten ari zaizkion ebakuntzaren testigu erabat ohartia izan daitekeen, deus ere sentitu gabe ordea, alferrik errezitatuko nituen nik orduan neure golkorako bertsorik gogokoenak edota alferrik arreta emango aitonak Swannekin Audiffret-Pasquier dukeari buruz mintzatzeko egiten zituèn ahaleginei, ez lehenek inolako emoziorik, ez bigarrenek ezein bizi-pozik ez baitzidaten eragiten.

As a surgical patient, by means of a local anaesthetic, can look on with a clear consciousness while an operation is being performed upon him and yet feel nothing, I could repeat to myself some favourite lines, or watch my grandfather attempting to talk to Swann about the Duc d'Audriffet-Pasquier, without being able to kindle any emotion from one or amusement from the other.

Lo mismo que un enfermo, gracias a un anestésico, asiste con entera lucidez a la operación que le están haciendo, pero sin sentir nada, yo me recitaba versos que me gustaban, o me complacía en fijarme en los esfuerzos que hacía mi abuelo para hablar a Swann del duque de Audiffret-Pasquier, sin que éstos me inspiraran ningún regocijo ni aquéllos ninguna emoción.

Como un enfermo que gracias a un anestésico asiste con plena lucidez, pero sin sentir nada, a la operación que sobre él practican, podía recitarme a mí mismo versos que amaba u observar los esfuerzos del abuelo por hablar a Swann del duque de Audiffret-Pasquier, sin que los primeros me inspirasen ninguna emoción ni los segundos alegría alguna.

 

Indar horiek ondorio gabeak izan ziren.

Ces efforts furent infructueux.

Ahaleginok, izan ere, antzu gertatu.

[…]

Los esfuerzos fueron infructuosos.

Aquellos esfuerzos resultaron infructuosos.

 

Guziak baratzean ginauden xilintxaren bi ukaldi herabek jo zutelarik. Zuan zela jakina zen ; hala ere orok elgarri behatu zuten galdezko itxura batekin eta amatxi ikustera igorri zen. « Arnoarendako eskerrak emazkozue adimendurekin, badakizue hauta dela eta andana gaitza », gomendatu zauen aitatxik bere bi andere koinater. « Etzaiteztela ahapeka has, erran zuen amatxik. Ontsa goxo da jende guzia ahapetik ari den etxe batean sartzea ! – Ha! horra Zuan Jauna. Bihar eguraldi eginen duenez galdeginen daukogu », erran zuen aitak. Amak uste zuen haren hitz batek ezeztatuko zuela ezkonduz geroz Zuani gure familiak egina zaukokeen bihotzmin guzia. Apur bat bazterrera haren eremaiteko bidea ediren zuen. Baina jarraiki nindakon ; urrats batez enezakeen utz sarri jateko salan utzi beharko nuela gogoratuz eta gambarara igan bertze arratsetan bezala besarkatzera ethorriko zizatalako konsolamendurik ukan gabe. « Hea bada, Zuan Jauna, erran zaukon, mintza zaizkit apur bat zure alabaz ; segur niz jadanik baduela lan ederretako gostua aitak bezala. – Baina zaugi bada gu guziekin berinapean jartzera », erran zuen hurbilduz aitatxik. Amak ixildu behar ukan zuen, baina hertsatze hortarik beretik gogamen pollit bat gehiago jalgi zuen, errimaren bortxuak bere neurtitz ederrenak eman-arazten dezteen poeta onek bezala. « Berriz hartaz mintzatuko gira bi-biak gertatuko girenean, erran zaukon Zuani erdi ahapetik. Zure entzuteko gai denik ezta ama bat baizik. Harena ere aburu bereko lizatekeela segur niz. » Guziak burdinazko mahiaren inguruan jarri ginen. Arrats hartan gambaran bakarrik lokhartu ahal gabe iraganen nituen hersturazko orenak nahiko nituen ez gogoan ukan; baliorik batere etzutela sinesteko indar egiten nuen, biharamun goizeko ahatziak ukanen nituenaz geroz, laztatzen ninduen leze hurbildik zubi baten gainean bezala eremanen ninduketen ethorkizunerako gogoeta batzuer lotzeko. Baina ene izpirituak bere griñaz tinkan, amari zuzen banemakon soa bezain gubiatua, etzuen bere baitan sartzera hunki zezakeen bertze jeusik uzten. Gogamenak hartzen zituen bai, baina hunki edo bazter nindezakeen edertasunezko edo xoilki jostagarrizko gauza oro kampoan uztekotan. Eri batek oinaze lokhargailu bati esker egiten ari daukoten operatzea gogo argi osoan badakusan bezala, baina jeusik senditu gabe, erran nezazkeen nihauren baitan maite nituen neurtitzak edo ikus aitatxik Audiffret- Pasquier-ko dukeaz Zuanen mintza-arazteko egiten zituen indarrak, lehenbizikoek ene baitan batere hunkimenik sortu gabe, bigarrenek alaitasunik. Indar horiek ondorio gabeak izan ziren.

Nous étions tous au jardin quand retentirent les deux coups hésitants de la clochette. On savait que c’était Swann ; néanmoins tout le monde se regarda d’un air interrogateur et on envoya ma grand-mère en reconnaissance. « Pensez à le remercier intelligiblement de son vin, vous savez qu’il est délicieux et la caisse est énorme, recommanda mon grandpère à ses deux belles-soeurs. » « Ne commencez pas à chuchoter, dit ma grand-tante. Comme c’est confortable d’arriver dans une maison où tout le monde parle bas. » « Ah ! Voilà M. Swann. Nous allons lui demander s’il croit qu’il fera beau demain », dit mon père. Ma mère pensait qu’un mot d’elle effacerait toute la peine que dans notre famille on avait pu faire à Swann depuis son mariage. Elle trouva le moyen de l’emmener un peu à l’écart. Mais je la suivis ; je ne pouvais me décider à la quitter d’un pas en pensant que tout à l’heure il faudrait que je la laisse dans la salle à manger et que je remonte dans ma chambre sans avoir comme les autres soirs la consolation qu’elle vînt m’embrasser. « Voyons, monsieur Swann, lui dit-elle, parlez-moi un peu de votre fille ; je suis sûre qu’elle a déjà le goût des belles oeuvres comme son papa. » « Mais venez donc vous asseoir avec nous tous sous la véranda », dit mon grand-père en s’approchant. Ma mère fut obligée de s’interrompre, mais elle tira de cette contrainte même une pensée délicate de plus, comme les bons poètes que la tyrannie de la rime force à trouver leurs plus grandes beautés : « Nous reparlerons d’elle quand nous serons tous les deux, dit-elle à mi-voix à Swann. Il n’y a qu’une maman qui soit digne de vous comprendre. Je suis sûre que la sienne serait de mon avis. » Nous nous assîmes tous autour de la table de fer. J’aurais voulu ne pas penser aux heures d’angoisse que je passerais ce soir seul dans ma chambre sans pouvoir m’endormir ; je tâchais de me persuader qu’elles n’avaient aucune importance, puisque je les aurais oubliées demain matin, de m’attacher à des idées d’avenir qui auraient dû me conduire comme sur un pont au-delà de l’abîme prochain qui m’effrayait. Mais mon esprit tendu par ma préoccupation, rendu convexe comme le regard que je dardais sur ma mère, ne se laissait pénétrer par aucune impression étrangère. Les pensées entraient bien en lui, mais à condition de laisser dehors tout élément de beauté ou simplement de drôlerie qui m’eût touché ou distrait. Comme un malade, grâce à un anesthésique, assiste avec une pleine lucidité à l’opération qu’on pratique sur lui, mais sans rien sentir, je pouvais me réciter des vers que j’aimais ou observer les efforts que mon grand-père ; faisait pour parler à Swann du duc d’Audiffret-Pasquier, sans que les premiers me fissent éprouver aucune émotion, les seconds aucune gaîté. Ces efforts furent infructueux.

Lorategian geunden denok, txilinaren bi joaldi dardartiek erauntsi zutenean. Bagenekien Swann zela; alabaina denok begiratu genion elkarri itaun-jitean eta amona igorri barrandari. “Asma ezazue bere ardoarena eskertzeko modu ulergarri bat horratik, badakizue-eta bikaina dela, eta kaxa, berriz, galant askoa” gomendatu zien aitonak bere bi koinatei. “Ez zaitezte txutxu-mutxuka hasi –esan zuen izeba-amonak–. Ez da batere atsegina izaten-eta jende guztia ahapeka mintzatzen ari den etxe batean sartzea!”. “Hara, hemen dugu Swann jauna. Galde diezaiogun biharko eguraldia nolakoa datorren” esan zuen aitak. Amak uste bide zuen hitz bakar bat aski izan zitekeela gure familiak Swanni beronen ezkontzaz geroztik eragina ziezaiokeèn atsekabe guztia ezabatzeko. Hura apur bat aparte eramateko modua egin zuen. Baina nik jarraitu egin nion; ezin nuen etsi harengandik urrun ezta pauso batera ere, pentsatuz laster utzi beharko nuela jantokian eta neure gelara igo, beste arratsetan ez bezala, hura niri muxu ematera etortzearen kontsolamendurik gabe. “Ea bada, monsieur Swann –esan zion–, hitz egidazu pixka bat zure alabaz; ziur naiz obra ederren zale bihurtua dela bera ere dagoeneko, bere aitatxo bezala”. “Baina zatozte, eser gaitezen denok lorioan” aitonak orduan, haiengana inguratuz. Amak eten egin behar derrigorrez solasa, baina etendura horretatik beretik atera ere bai beste gogoeta delikatu bat, hala nola egin ohi duten poeta onek errimaren tiraniak bulkatzen dituenean beren edertasunik handienak aurkitzera: “Biok bakarrik gaudenean hitz egingo dugu berriro –esan zion erdi ahapeka Swanni–. Ama batek ez bestek uler zaitzake behar den bezala. Ziur naiz zure haurrarena ere nire iritzi berekoa datekeela”.

Burdinazko mahaiaren inguruan eseri ginen denok. Nik uxatu egin nahi nituen burutik arrats hartan gelan bakarrik loak hartu ezinik igaroko nituèn larritasun-orduekiko pentsamenduak; saiatu ere saiatu nintzen neure buruari halakoek batere garrantzirik ez zutela sinetsarazten, biharamun goizean ahantziak izango nituelako, baita etorkizunari buruzko pentsamenduei atxikitzen ere, haiek behar bainituen gidari, haiek zubi, izutzen ninduèn berehalako amildegiaren gainetik haraindiraino igaroko banintzen. Baina nire gogoa, kezkak atezatua, amarenganantz gezi gisa jaurtitzen nuèn begirada bezain ganbila, iragazgaitza zen bestelako zirrara arrotzentzat. Sartu, sartzen ziren pentsamenduok nire gogoan, baina betiere hunkigarri edo jostagarri gerta zekidakeèn edozein ezaugarri eder edo sinpleki bitxi kanpoan uztekotan. Hala nola gaixo bat, anestesiko baten eraginez, egiten ari zaizkion ebakuntzaren testigu erabat ohartia izan daitekeen, deus ere sentitu gabe ordea, alferrik errezitatuko nituen nik orduan neure golkorako bertsorik gogokoenak edota alferrik arreta emango aitonak Swannekin Audiffret-Pasquier dukeari buruz mintzatzeko egiten zituèn ahaleginei, ez lehenek inolako emoziorik, ez bigarrenek ezein bizi-pozik ez baitzidaten eragiten. Ahaleginok, izan ere, antzu gertatu.

We were all in the garden when the double peal of the gate-bell sounded shyly. Everyone knew that it must be Swann, and yet they looked at one another inquiringly and sent my grandmother scouting. "See that you thank him intelligibly for the wine," my grandfather warned his two sisters-in-law; "you know how good it is, and it is a huge case." "Now, don't start whispering!" said my great-aunt. "How would you like to come into a house and find everyone muttering to themselves?" "Ah! There's M. Swann," cried my father. "Let's ask him if he thinks it will be fine to-morrow." My mother fancied that a word from her would wipe out all the unpleasantness which my family had contrived to make Swann feel since his marriage. She found an opportunity to draw him aside for a moment. But I followed her: I could not bring myself to let her go out of reach of me while I felt that in a few minutes I should have to leave her in the dining-room and go up to my bed without the consoling thought, as on ordinary evenings, that she would come up, later, to kiss me. "Now, M. Swann," she said, "do tell me about your daughter; I am sure she shews a taste already for nice things, like her papa." "Come along and sit down here with us all on the verandah," said my grandfather, coming up to him. My mother had to abandon the quest, but managed to extract from the restriction itself a further refinement of thought, as great poets do when the tyranny of rhyme forces them into the discovery of their finest lines. "We can talk about her again when we are by ourselves," she said, or rather whispered to Swann. "It is only a mother who can understand. I am sure that hers would agree with me."

And so we all sat down round the iron table. I should have liked not to think of the hours of anguish which I should have to spend, that evening, alone in my room, without the possibility of going to sleep: I tried to convince myself that they were of no importance, really, since I should have forgotten them next morning, and to fix my mind on thoughts of the future which would carry me, as on a bridge, across the terrifying abyss that yawned at my feet. But my mind, strained by this foreboding, distended like the look which I shot at my mother, would not allow any other impression to enter. Thoughts did, indeed, enter it, but only on the condition that they left behind them every element of beauty, or even of quaintness, by which I might have been distracted or beguiled. As a surgical patient, by means of a local anaesthetic, can look on with a clear consciousness while an operation is being performed upon him and yet feel nothing, I could repeat to myself some favourite lines, or watch my grandfather attempting to talk to Swann about the Duc d'Audriffet-Pasquier, without being able to kindle any emotion from one or amusement from the other.

Estábamos todos en el jardín cuando sonaron los dos vacilantes campanillazos. Sabíamos que era Swann; sin embargo, todos nos miramos con aire de interrogación, y se mandó a mi abuela a la descubierta. «No se os olvide darle las gracias de un modo inteligible por el vino; es delicioso y la caja muy grande», recomendó mi abuelo a sus dos cuñadas. «No empecéis a cuchichear», dijo mi tía. ¡Qué agradable es entrar en una casa donde todo el mundo está hablando bajito! «¡Ah!, aquí está el señor Swann. Vamos a preguntarle si le parece que mañana hará buen tiempo», dijo mi padre. Mi madre estaba pensando que una sola palabra suya podía borrar todo el daño que en casa habíamos podido hacer a Swann desde que se casó. Y se las compuso para llevarle un poco aparte. Pero yo fui detrás; no podía decidirme a separarme ni un paso de ella al pensar que dentro de un momento tendría que dejarla en el comedor y subir a mi alcoba, sin tener el consuelo de que subiera a darme un beso como los demás días. «Vamos a ver, señor Swann, cuénteme usted cosas de su hija; de seguro que ya tiene afición a las cosas bonitas, como su padre. » «Pero vengan ustedes a sentarse aquí en la galería con nosotros», dijo mi abuelo acercándose. Mi madre tuvo que interrumpirse, pero hasta de aquel obstáculo sacó un pensamiento delicado más, como los buenos poetas a quienes la tiranía de la rima obliga a encontrar sus máximas bellezas. «Ya hablaremos de ello cuando estemos los dos solos . le dijo a Swann a media voz.. Sólo una madre la puede entender a usted. De seguro que la mamá de su niña opina como yo.» Nos sentamos todos alrededor de la mesa de hierro. Yo quería pensar en las horas de angustia que aquella noche pasaría yo solo en mi cuarto sin poder dormirme; hacía por convencerme de que no tenían tanta importancia, puesto que al día siguiente ya las habría olvidado, y trataba de agarrarme a ideas de porvenir, esas ideas que hubieran debido llevarme, como por un puente, hasta más allá del abismo cercano que me aterrorizaba. Pero mi espíritu, en tensión por la preocupación, y convexo, como la mirada con que yo flechaba a mi madre, no se dejaba penetrar por ninguna impresión extraña. Los pensamientos entraban en él, sí, pero a condición de dejarse fuera cualquier elemento de belleza o sencillamente de diversión que hubiera podido emocionarme o distraerme. Lo mismo que un enfermo, gracias a un anestésico, asiste con entera lucidez a la operación que le están haciendo, pero sin sentir nada, yo me recitaba versos que me gustaban, o me complacía en fijarme en los esfuerzos que hacía mi abuelo para hablar a Swann del duque de Audiffret-Pasquier, sin que éstos me inspiraran ningún regocijo ni aquéllos ninguna emoción. Los esfuerzos fueron infructuosos.

Estábamos todos en el jardín cuando sonaron los dos vacilantes tintineos de la campanilla. Sabíamos que era Swann; sin embargo todo el mundo se miró con aire inquisitivo y la abuela fue enviada de reconocimiento. “Tenéis que darle las gracias por el vino de un modo comprensible, ya sabéis que es delicioso y la caja enorme” recomendó mi abuelo a sus dos cuñadas. No empecéis a cuchichear, dijo la tía abuela. ¡Pues sí que es divertido llegar a una casa donde todo el mundo habla bajo! - ¡Ah, ahí está M. Swann. Vamos a preguntarle si mañana, en su opinión, hará buen tiempo”, dijo mi padre. Mi madre pensaba que una palabra suya borraría toda la pesadumbre que nuestra familia había podido causar a M. Swann desde su matrimonio. Halló el modo de llevárselo un poco aparte. Pero yo la seguí: no podía decidirme a abandonarla un solo paso pensando que dentro de un momento tendría que dejarla en el comedor, y subir a micuarto sin tener como las demás noches el consuelo de que guese a darme un beso. “A propósito, M. Swann, le dijo, hábleme un poco de su hija; estoy segura de que ya se ha aficionado a las cosas bellas como su papá. - ¿Por qué no vienen a sentarse con todos nosotros debajo del mirador?”, dijo el abuelo acercándose. Mi madre hubo de interrumpirse, pero incluso de esa interrupción supo sacar un pensamiento delicado más, como los buenos poetas forzados por la tiranía de la rima a encontrar sus mayores bellezas. “Hablaremos de ella cuando estemos a solas, le dijo en voz baja a Swann. Sólo una madre es digna de comprenderle. Estoy segura de que la suya opinaría como yo”. Todos nos sentamos alrededor de la mesa de hierro.” Me habría gustado no pensar en las horas de angustia que iba a pasar esa noche solo en mi cuarto sin poder dormirme; trataba de convencerme de que carecían de importancia, porque a la mañana siguiente las habría olvidado, de aferrarme a ideas de futuro que habrían debido conducirme, como por un puente, al otro lado del abismo iminente que me aterraba. Pero mi espíritu, tenso por la preocupación, conveso como la mirada que lanzaba sobre mi madre, no se dejaba invadir por ninguna impresión extraña. Las ideas entraban perfectamente en él, pero a condición de dejar fuera cualquier elemento de belleza o simplemente de gracia que hubiera podido emocionarme o distraerme. Como un enfermo que gracias a un anestésico asiste con plena lucidez, pero sin sentir nada, a la operación que sobre él practican, podía recitarme a mí mismo versos que amaba u observar los esfuerzos del abuelo por hablar a Swann del duque de Audiffret-Pasquier, sin que los primeros me inspirasen ninguna emoción ni los segundos alegría alguna. Aquellos esfuerzos resultaron infructuosos.

Pour être informé des derniers articles, inscrivez vous :